Stedsnavn er viktige for slektsgranskere
(30.06.04) Stedsnavn er viktige for slektsgranskere. Det finnes flere karttjenester på Internett som hjelper deg å finne hvor steder er og hvordan stedsnavn skrives. Nå har Statens kartverk også åpnet et diskusjonsforum for stedsnavn. Dermed kan du komme med dine meninger om hvordan stedsnavn bør skrives.
Både Statens kartverk og Statens vegvesen har enkle, men omfattende søketjenester for stedsnavn i Norge. Statens kartverk har i tillegg en tjeneste hvor du kan søke i gamle amtskart fra 1800-tallet. Skriver du inn dagens stedsnavn finner du det stedet på et amtskart. Stedsnavn skaper engasjement i Norge. Statens kartverk skriver på sine nettsider dette om det engasjementet nordmenn viser for stedsnavn: “Én forklaring er at navnene er en del av språket vårt. Nordmenn er generelt opptatt av norsk språk. Det har sammenheng med den kontinuerlige diskusjonen omkring vår spesielle situasjon med to offisielle rettskrivinger (bokmål og nynorsk) innenfor samme språk. Kartverket har derfor nå laget et eget diskusjonsforum om stedsnavn. Her kan du komme med dine meninger om stedsnavn og deres skrivemåte. Kartverket håper dette forumet blir flittig benyttet av alle som har meninger og oppfatninger om Kartverkets behandling av stedsnavn etter lov om stadnamn. Forumet er åpent for ytringer både om saksbehandling og Sentralt stedsnavnregister (SSR). I tillegg vil Kartverket gjerne ha meninger om Kartverkets praktisering av navneloven på sine produkter.
Men viktigere er det at vi føler en identitet til stedsnavnene, særlig navn på hjemplassen vår, og kanskje aller mest til gårdsnavnene. Norge er også spesielt fordi vi har svært mange gårdsnavn i bruk som slektsnavn, mange flere enn f.eks. Danmark og Sverige. Dette er ofte kilde til konflikt om skrivemåten av gårdsnavnet (stedsnavnet). Det er forskjellige regler for skrivemåten av navnet i funksjon som gårdsnavn og som slektsnavn. Som slektsnavn finner vi skrivemåtene Wik, Wiik, Wiig, Wig, Wick, Viig, Vig og Vik, mens bare de to siste skrivemåtene er “lov” for gårdsnavna etter reglene i lov om stadnamn.
Engasjementet og diskusjonen omkring skrivemåten av stedsnavn er ikke ny. Helt siden 1838 har offentlige “navnekonsulenter” gjennomgått skrivemåten av navn i offentlig bruk, først i matrikkelen (jordeboka), seinere på kart. En kartinstruks fra 1870 beskriver problemene en møtte - og fremdeles møter - ved fastsetting av skrivemåte: “... den tidligere gjængse dansk-tyske skrivemaade med bløde konsonanter m.v. maa ikke optages, naar den afviger meget fra udtalen;... At gjenindføre oldsprogets former gaar ikke an, da de i regelen vilde blive uforstaaelige;... Aldeles at følge folke-dialekterne lader sig heller ikke gjøre, da de er saa mange, at et kartverk, som vilde gjengive alle Norske bygders udtale, vilde blive meget broget;...”
© 2008 Slekt Norge