En ikke helt vellykket bok

Forrige gang Liv Marit Haakenstad utga ei bok med samme tittel skrev vi at “det utgis for få bøker om slektsgransking i Norge. Derfor er det beklagelig at når det endelig kommer ei bok, så er den ikke godt nok utført”. Dessverre må vi si det samme etter å ha lest Haakenstads oppdaterte utgave av boka. Verken Haakenstad eller forlaget har fullt ut tatt bryderiet med å ta kritikken fra forrige utgave til følge. Det er synd, for forfatter og forlag er ganske nær noe som kan bli et svært godt produkt.

Vår vurdering:

Det er mye bra i den nye utgaven av “Slektsgransking…”, men det blir for mange upresise formuleringer og opplysninger. Vi etterlyser en bedre konsulentjobb i forlaget.

Haakenstad starter med å spørre leseren om hva han vil med sitt slektsgranskerarbeid. Dette er et umulig spørsmål. Enten vet ikke den ferske slektsgransker det eller så har han forventninger som ikke stemmer med de valg han bør ta på dette tidspunktet. Boka burde startet med noen råd om å ta høyde for at du kommer til å samle mer informasjon enn du tror nå, at du kommer til å angre hvis du ikke noterer ned alle kilder, osv.

På side 10 kommer en vesentlig kvalitetsglipp. Under overskriften “Primærkilder” blir Jesu Kristi Kirke listet opp. Dette er ingen primærkilde, men en av de mest opplagte sekundærkilder som finnes. Dataene vi finner hos Jesu Kristi Kirke er avskrifter av primærkilder, men må aldri oppfattes som en primærkilde.

På de neste sidene er det mye nyttig informasjon om det som faktisk er primærkilder.

Det er et eget kapittel om “primær- og sekundærkilder på Internett”. Nok en gang begår forfatteren en vesentlig feil. Digitalarkivet og Registreringssentralen for historiske data (RHD) inneholder avskrifter av primærkilder. Dermed er de sekundærkilder. Det er få primærkilder på Internett. Det må i tilfelle være der hvor det finnes skannede kopier av primærkilder.

Vi hadde ønsket at forfatteren hadde skrevet mer om forskjellen på Digitalarkivet og RHD. Teksten om RHD virker som om den er skrevet av fra en informasjon RHD selv har skrevet.

Forfatteren skriver om Digitalarkivets brukerforum og om nyhetsgrupper på nettet, men vi savner at dette blir presentert på samme sted og at det var en kvalitetsvurdering. Nyhetsgruppene (newsgroups) har etterhvert mistet mye av sin betydning pga søppelpost og mange kverulanter. En framheving av Digitalarkivets brukerforum hadde vært nyttig for leserne.

“Garmin iQue, som er en GPS med Palm” står det å lese på side 34. Det sier lite for den som ikke vet hva en Palm er. Det skrives mer om Palm på side 117, men for leseren er det 83 sider dit. Det virker som om forfatteren formulerer seg på bakgrunn av eget kunnskapsnivå. Det er farlig.

For den som skal velge slektsdataprogram er det et nyttig kapittel i boka. Hvis du ennå ikke har valgt dataprogram kan denne delen av boka anbefales.

På side 40 forsøker forfatteren seg med noen ordforklaringer. Disse blir nesten meningløse når hun skriver at “med mann og hustru menes far og mor til et barn, uavhengig av om disse var gift” eller “med ekteskap menes ethvert forhold mellom to personer”.  Dette er banalt og direkte feil.

Vi kritiserte forrige utgave av boka for å ha for mye innhold som ikke er relevant for leserne. Den samme kritikken må vi dessverre gjenta nå. 65 sider av boka handler om ulike dataprogram. Hvis du f.eks bruker dataprogrammet Embla Familie og slekt, så er 11 av disse sidene kanskje nyttige for deg. De øvrige 54 sidene kan du kaste. De handler om andre dataprogram. Dessuten er opplysningene på de 11 Embla-sidene opplysninger du like lett finner i Hjelp-funksjonen i Embla.

De øvrige kapitlene i boka inneholder en del nyttig informasjon for slektsgranskere, men er ikke utdypende.

Et hovedkapittel er om det å arrangere et slektsstevne. Her er det mye nyttig praktisk informasjon, men også mye unyttig. Hvilke selskapsleker som kan brukes hører kanskje ikke hjemme i ei bok om slektsgransking. Allikevel gir slektstevne-delen mye nyttig informasjon til uerfarne arrangører. Og de fleste som arrangerer slektstevne gjør som regel det for første gang.

Bakerst i boka er det “noen ordforklaringer”. Dessverre nøyer forfatteren seg med å forklare kun 8 - åtte - ord. En nybegynner i slektsgranskerfaget kommer raskt ut for mange ord som trenger forklaring. Derfor kunne denne delen av boka med fordel vært langt mer fyldig.

Vi hadde ventet mer av “Slektsgransking…” når den kom ut i ny utgave. Liv Marit Haakenstad berører mange nyttige temaer for ferske slektsgranskere, men klarer ikke å gjennomføre det hun begynner på. Upresise beskrivelser, slurv, ujevnt forventningsnivå til leseren og for mye unyttig og lite relevant stoff drar helhetsinntrykket ned.